Johannes Joner spiller I.Q., “Snøfalls” STEM-ansvarlige, Vidar Magnussen spiller den forfengelige, strebende julenissesekretæren Ole Winter. Foto: NRK.
JEG ER I en livssituasjon som har gjort meg til en ufrivillig connoisseur av julefilmer og julekalendere. Og i år ser vi NRKs “Snøfall” fra 2016.
Siden forrige gang vi så denne har jeg jobbet som lærer, og kan derfor ikke la være å bli slått av hvordan “Snøfall”-figuren og julenissesekretæren Ole Winter legemliggjør den dårlige læreren. Alle av oss har i hvert fall litt av den dårlige læreren i oss, uansett hva vi jobber med, uansett om vi har barn eller ikke. Og denne serien er et godt verktøy for å kjenne igjen mekanismene som garanterer at man knapt noen gang vil få lært vekk noe.
Winter er en ordensmann og en rasjonalist i en verden av kaos og kos. Som sekretær til den barnlige og livsbejaende Julenissen Julius har han på en måte en nummer to-posisjon i julenisselandsbyen Snøfall. Winter er en meritokrat som mener hardt arbeid skal lønne seg, særlig hvis arbeidet er gledesløst. Han føler det er rimelig at han velges ut som den neste Julenissen.
Det Winter ikke har forstått, til tross for å formodentlig ha levd hele sitt liv i Snøfall, er at Julenisse er bare noe man kan bli av nåde. I seriens univers utpekes lærlingen og etterfølgeren til Julenissen av et legemsløst orakel som befinner seg i en krysning mellom hagelysthus og et gresk tempel. (Det er ikke nødvendig å forklare alt.)
Snøfall er på mange måter et konstitusjonelt monarki. Julenissen er kongen, hans sekretær er statsministeren. Julenissen er samlende, og en forvalter av historisk kontinuitet og utøver av trolldom han knapt forstår seg på selv. Winter sørger for at ønskebrevene arkiveres og at huslykter ikke står skjevt.
Når Winter innser at han ikke blir utpekt til lærling og etterfølger, kidnapper han Julenissen og forfalsker dokumenter på at han selv er arvtageren. Det han ikke har forutsett er at å være konge eller Julenisse ikke er noe man kan jukse seg til. Og det er her Ole Winter begynner å ligne skremmende mye på en dårlig lærer i skolen.
Winter har ingen nære personlige relasjoner i Snøfall. Det er ikke en gang klart om han vet hva alle barna heter, han er den eneste i serien som tiltaler andre med “hei, du”. Han er også den eneste som kaller de andre “nisser”.
Den evig bollebakende og uendelig omsorgsfulle og kloke arketypiske ur-kvinnen Gjertrud (Iselin Shumba) og avataren for psykopatisk ordensmani Ole Winter. (Foto: NRK)
Han krever å få autoritet. Av barna, av de andre voksne, til og med av oraklet i skogen som han av og til skriker til, uten noen gang å få svar. Men han har ikke autoritet. Derfor må han rope og kjefte, og innføre straffetiltak for å få det som han vil. Men selv ganske små barn skjønner han aldri vil få det som han vil, for han er simpelthen ikke salvet til å bli julenisse.
Her følger manusforfatterene Klaus, Hilde og Hanne Hagerup de tradisjonelle eventyrene tett. Poenget med “Prinsessen på erten” er ikke å fremstille en bortskjemt og kravstor jente, men å formidle at følsomhet er et adelstegn. Forbrytelsen til ternen i Grimmbrødrenes “Gåsejenta” er ikke at hun har prøvd å stige i sosial klasse ved å utgi seg for å være prinsesse, men at hun først utgir seg for å være en annen enn den hun egentlig er, og deretter gladelig forlanger straff for den som begår nøyaktig de overtredelser hun selv har gjort. Winter prøver å kortslutte den naturlige orden, han prøver å bli en han ikke er, og det kan bare gjøres gjennom bedrag.
Jeg skal ærlig innrømme at jeg noen ganger føler et stikk av gjenkjennelse i Winters fortvilte og ofte hysteriske forsøk på å skape orden i det bollegumlende koseanarkiet som omgir ham.
Så hva er moralen her? Må man salves til lærer, for å kunne være lærer? Må man besitte helt spesielle egenskaper, ha Julenissens karisma og uendelige tålmodiget?
Nå har lærere i det virkelige liv noen andre utfordringer enn det Julenissen Julius og Ole Winter har i Snøfalls Julenisseskole. Men også i verden utenfor ville Ole Winters strategier vært kontraproduktive. Han baserer seg på kollektiv avstraffing, og han orkestrerer machiavellianske manøvre som kun begrenses i effekt av hans egen dårlige menneskekunnskap. Han er en narcissist uten andre idealer enn at han selv skal komme seg frem i verden. Winter kan ikke legitimere sitt krav om “måke- og ryddedag”, nettopp fordi han ikke sikter mot noe utover seg selv. Dermed utføres måkingen helt uten entusiasme, barna opplæres i praksis til å bli sabotører og kaster snøskuffene opp på husenes tak. Julenissen Julius har derimot integrert orden og kaos i seg selv. Han har et troskyldig forhold til julegledens betydning og oraklets visdom. Han lever i konstant spenn mellom ubrytelige regler (julens årvisse gjenkomst) og det fullstendig uforutsigbare (barns ønsker).
I sin higen etter makt har faktisk Winter sveket seg selv. Hans rolle var å sørge for balanse mellom kaos og orden i Snøfall. Julius selv er ikke sen med å anerkjenne Winter for dette. Skal man helt nærsynt myse på dette i skoleperspektiv kan man se for seg at den kosebaserte pedagogiske stilen til Julius forutsetter et minimum av orden i samfunnet forøvrig. Når den velorganiserte og pliktoppfyllende Winter går over til å bli bitter og disiplinfetisjistisk og prøver å få all makt, åpner han ironisk nok opp for kaoskrefter fra annen kant. Snøfall blir ikke mer organisert og ryddig med ham i førersetet, tvert i mot.
De som ser “Snøfall” sammen med meg er helt klare på at Nisseskolen til Julius fortoner seg som den ideelle skolen. Og ikke på grunn av assosiasjonen til julegaver, så vidt jeg kan se. Med sin aldersblanding, prosjektbaserte læring og ekstremt lave terskel for å erklære timen avsluttet og frikvarteret påbegynt, ligner den faktisk en hel del på skolen de gikk på før. Som lærer på samme skole må jeg si jeg syntes jeg det var vel mye ekvivalenter av julebøll og Gjertruds boller men ja, det var ganske likt og det fungerte bra.