Dopdealerkapitalismen
Menn tåler ikke sosiale medier. Kanskje ikke kvinner heller. Men la oss ta en om gangen her nå.
Avhengighet er den beste forretningsmodell.
Professor, psykolog og bestselgerforfatter Jordan B. Peterson gikk i går til frontalangrep på Twitter mot Kinas kommunistiske parti (forkortet til CCP på engelsk). “Such fun in unbelievable techno-nightmare CCP hell”. Den kornete videoen som fulgte med viste menn i sykehussenger som var utstyrt med det som lignet på melkemaskiner til deres kjønnsorganer. Hva er det de har foran øynene? VR-briller? Øyemasker? Jeg orket ikke se så nøye på det.
Opptakene viste seg fort å ikke være fra Kina, men fra et etablissement i London som betjener menn med forskjellige seksuelle… interesser.
Dette burde selvsagt være ekstremt pinlig for Peterson, en mann med fire millioner følgere som har gjort det til sin merkevare å oppfordre andre til å “snakke sant, eller i hvert fall unngå å lyve”. Men internettet er ikke noe sted å be om unnskyldning i, så Peterson har slettet tweeten og fortsatt i kjent stil med jevn strøm av raseriutbrudd mot globalister, kroppslemlestelse og koronaregler.
Petersons emosjonelle inkontinens og troskyldige natur har gjort at han på få år har gått fra å se ut som en karismatisk, om enn kritisert, formidler av gammel visdom og tankegods til massene, til å bli en “LOLcow” som gjør selv sine tidligere tilhengere pinlig berørte. Men dette skyldes neppe noen spesifikk svikt i Petersons personlighet. Ingen mann som eksponerer seg selv kan beholde verdigheten. Alle mennesker er for svake til å tåle konstant belysning. “It’s not a bug, it’s a feature”: Denne sårbarheten er en sentral del av å være menneske. Og dette er, ironisk nok, en bærebjelke i Petersons fremstilling av Syndefallet i 1. Mosebok: Med bevisstheten fikk mennesket innsikt i sin egen sårbarhet, og dermed kunnskapen i hvordan de kunne såre andre.
Den amerikanske forfatteren Kurt Vonnegut falt fra pallen som en av mine absolutte favorittforfattere da forlaget hans begynte å trykke opp tidligere uutgitt materiale. Vonnegut virket plutselig litt dum, umoden. Og alle som fremdeles dyrker Christopher Hitchens skal nok være glade for at han aldri var aktiv på sosiale medier, selv i papirmedia kunne man se han skjøt i alle retninger helt til han traff noe. Man kunne tro hva man ville om Elon Musk før han tok over Twitter og ble mer aktiv på plattformen, nå må man forholde seg til hvor langt han er villig til å gå for å få applaus og latter fra de tøffeste guttene i klassen. Ingen mann takler dette her i lengden, hvis de ikke er kunnskapsrike, forholder seg til et ekstremt smalt og ikke-emosjonelt felt og er anonyme.
Det kan virke rart å kjønne denne problematikken. Men jeg tror skribenten og forfatteren Mary Harrington er inne på noe når hun sier at fraværet av potensialet for vold på nettet gjør at en stadig økende andel av all meningsutveksling utøves i et kvinnelig register.
I Petersons lille fadese finnes det en moral til, ved siden av at menn bør stort sett logge seg av. Og det er at forskjellen mellom de mest skrekkinngytende autoritære diktaturer og en markedskapitalisme som helt uregulert kan oppfordre oss til avhengighet og selvskading, ikke er så stor. Peterson skulle sjekket kildene sine, og han skulle stoppet opp og tenkt om melkemaskiner virkelig var en økonomisk bærekraftig modell for å utvinne den aktuelle ressursen, men avstanden fra totalitære dystopier til sex-klubber kan være kort nok til at det går an å forveksle dem. Estestikken i sex-klubben men melkemaskinene ligger ikke så langt unna klinikker for surrogatmødre i lavinntektsland, som i sin tur gir assosiasjoner til både fiksjonens “A Handmaid’s Tale” og opptak av omskoleringsleire i Xinjiang. Hvis markedet gjør kropp og nære relasjoner til handelsvare ligger man ikke så langt unna en stat som ser på sin befolkning som råvarer.
Da det brøt ut demonstrasjoner i Kina sist høst ble kinesiskspråklige sosiale medier angivelig oversvømt med porno og “eskorteannonser”. Mengden med støy av dette slag gjorde det nesten umulig for den interesserte borger å finne informasjon. En slik metode er selvsagt langt billigere og mer effektiv enn det gamle STASI- og Securitate-systemet med angivere som skulle følges opp av handlere og rapporter som stadig skulle arkiveres.
Professor og historiker David T. Courtwright bruker uttrykket “limbisk kapitalisme” for å beskrive strukturene i kjøp og salg av ting som raskmat, narkotika, gambling, sukker, sosiale medier og porno. Mens tilbydernes ambisjon formodentlig er å drive lønnsom butikk, blir resultatet i sum en “brød og sirkus-politikk”, bare med heroin og skjerm i stedet for kornprodukter og gladiatorer.
Hvor man står på det politiske spektret avgjør i stor grad hvordan man forholder seg til limbisk kapitalisme (oppkalt etter det limbiske system, de utviklingshistorisk eldste delene av storhjernen). For å referere Harrington igjen: I progressive miljøer kan det argumenteres at fedme eller tidligere undertrykte former for seksuelle preferanser er identiteter som ikke kan kritiseres, eller at skylden for helse- og samfunnsnedbrytende forbruk skyldes bestemte strukturer som rasisme eller patriarkatet. Er man mer markedskapitalistisk innrettet vil man mene hvert individ selv har ansvar for eget forbruk. I begge disse tilnærmingene ligger det mer enn et anstrøk av puritanisme: “Den syndige verden må helt forgå før mennesket kan gjenoppstå slik vi var ment å være, fri fra stigma og skam,” eller: “de som ikke makter å gå den smale sti må ydmykes og straffes helt til de vender tilbake og følger den rette måten å leve på.”
Har en tilstrekkelig stor del av befolkningen i et land avhengighetsaktig adferd, blir alt snakk om demokrati ganske akademisk og perifert.