Funker walkie talkies?

Når skjermfrihet og selvstendighet kolliderer.

Rare, store ting: Walkie talkie i “Stranger Things”.

Min barndom utspilte seg i nøyaktig samme tidsrom som serien “Stranger Things” utspiller seg i. Og det må jeg si, frisyrene, bilene, klærne, det meste virker temmelig overbevisende på meg. Fargene i serien fremstår sterkere enn i minnene fra min egen barndom. Jeg tror det er litt fordi film og fjernsyn jeg så på den tiden var konsekvent blassere enn hva som i dag er standard, og at for å se for meg barndommen min på “filmatisk” vis legger jeg ubevisst over et tidsriktig filter.

Og selvsagt er det gøy for meg å se walkie talkiens rolle i serien. Barndommens walkie talkies innfridde egentlig aldri fantasiene, det var mye spraking og lite kommunikasjon. De var i hvert fall aldri tilnærmelsesvis så hensiktsmessige som de er i “Stranger Things”. Men forestillingene om hva man, i teorien, kunne gjøre med en walkie talkie døde aldri hen. Vi trodde vi kanskje kunne bruke dem slik 1980-tallsguttene 35 år senere gjør i serien.

Faktisk har walkie talkiene i “Stranger Things” så lang rekkevidde, og så god lydkvalitet (og er til og med utstyrt med head set!) at de kan mistenkes for å være lagt inn for å gjøre det litt lettere for unge seere å identifisere seg med hovedpersonene. Walkie talkiene her er i praksis bare litt store mobiltelefoner.

Vi leser Maria Gripes “Tordivelen flyr i skumringen” om kveldene nå. Handlingen utspiller seg på tidlig 1970-tall. Også der spiller walkie talkiene en stor rolle, sammen med den ene hovedpersonens båndopptaker. For meg, som har dette på hjernen, er det uendelig gøy å lese om barns bruk av teknologi også i tidligere tider. Gleden og nysgjerrigheten har alltid vært der.

Den vanligste årsaken jeg hører når foreldre gir barn deres første smarttelefon, er behovet for å kunne gi barna større ansvar, uavhengighet og bevegelsesfrihet. Slik kan barna selv avtale vennebesøk og henting fra trening.

Jeg kjøper ikke dette helt. Verden er tryggere nå enn noen gang. Og for ikke så lenge siden inngikk man avtaler som man forventet alle holdt. Da trengte man verken telefon eller behovet for å reforhandle og oppdatere hverandre kontinuerlig. Men jeg skjønner behovet for å gi barna større frihet.

Kunne walkie talkie fungert til dette formål?

Mindre, men stadig rare ting: våre walkie talkies.

Vi har walkie talkies. (Barna fikk det til jul av naboer da vi bodde i Oslo. Hvor fett naboskap er det!) For meg har nok skjermfriheten et element av hobby i seg. På samme måte som preppere bruker katastrofetenking som en ramme for å lære seg om fermentering og grønnsaksdyrking, bruker jeg skjermfrihet til å finne lavteknologiske løsninger. Jeg synes det er spennende å ikke ta den mest lettvinte løsningen for gitt.

Vi har brukt walkie talkiene når barna går og handler i butikken, og når de er i bakgården for at de skal slippe å rope opp til meg i fjerde etasje. Vi har brukt dem når datteren min er på ballett for at hun skal kunne si fra til meg og lillebror hvis vi har bestemt oss for å vente et annet sted på henne enn rett ved utgangen. Store parker og store kjøpesenter er også walkie-talkiesteder. Barna kan bosette seg ved lekestativ eller i leketøybutikker mens jeg gjør andre ting.

Men i praksis bruker vi aldri walkie talkiene til noe fornuftig. De fungerer fint som leker, det er simpelthen gøy å kunne kommunisere til hverandre over lengre avstander. Og når en unge i gården stiller sine walkie talkies inn på samme kanal opprettes et ganske avansert sambandsnettverk mellom en hel skokk med unger i nabolaget. Men etter to og et halvt år har det aldri skjedd en eneste gang at ungene har gått seg vill eller glemt hva de skulle kjøpe, og blitt reddet av walkie talkien. Etter balletten gidder ikke datteren min skru walkie talkien på engang, før eller senere dukker vi andre opp allikevel.

Egentlig er det vel jeg som har størst kommunikasjonsbehov i disse situasjonene, og ikke barna.

Min erfaring er at alle barn synes walkie talkies er morsomme, uansett hvor nettbrett- og smarttelefontilvente de er. Det er en gave som nesten aldri kan slå feil. Og for foreldrene, i hvert fall, kan den gi litt ekstra trygghet i enkelte situasjoner.