Kritikkløs

Trenger skoleelever virkelig å lære seg å skrive anmeldelser?

Litteraturkritiker Georg Brandes, i hardt arbeid.

Mine foreldre bodde i Finland noen år, og var en gang på en mottagelse der de møtte en mann de opplevde som særdeles arrogant og ubehagelig. De oppdaget senere at han var Helsinkis nest mest kjente teaterkritiker.

Jeg tenker på ham ganske ofte. Hver gang jeg synes noen blåser seg opp og gjør seg litt vel viktig, tenker jeg på ham. “Helsinkis nest mest kjente teaterkritiker”, hvisker jeg for meg selv.

Jeg har selv vært kritiker i mesteparten av mitt yrkesliv. Jeg har til og med vunnet pris for å synse, og holdt kurs for andre i å mene. Og jeg har elsket å lese andres meninger. Åh, å sitte med en bok av popkulturkritikere som Joe Queenan og Suzanne Moore og Chuck Klostermann, eller av kulturkritikere som John Bergman og Susan Sontag og Camille Paglia. Forventningen av å komme hjem med et nytt nummer av Times Literary Supplement. Mene, mene, mene!

Så man skulle tro det ville vært gøy for meg, i min andre karriere som ungdomsskolelærer, å lære vekk hvordan man skriver en anmeldelse. Og litt gøy er det jo. Hva de får til, disse barna. Hvor tar de det fra. Og i denne alderen er de oftest dobbelt så gode i nesten alt som de var året før. Det er ikke jeg, for å si det forsiktig. Så det er artig bare å se denne utviklingen, en utvikling som går langs parametere deres foreldre vanskelig kan registrere. Dette ser bare jeg.

Men hva slags forhold kan man egentlig forvente at de har til anmeldelser. Min generasjons primære referanse i den alderen var musikkanmelderen Tor Marcussen i Aftenposten. (En mann som fikk betalt for å lytte til skiver. Det var vanskelig å tenke seg en bedre jobb.) Eller alle de freske, nye stemmene i musikkbilaget Nye Takter i Arbeiderbladet. Torgrim Eggen! Arne Svingen! Knut Nærum! Anders Giæver!

Det er klart det fremdeles finnes bjellesauer som avgjør hva man skal like, hvordan man skal forstå en komposisjon eller en film eller en fortelling. Men de får ikke betalt for å si noe om det i avisen. Og de er vel ikke alltid mennesker, heller.

Det er med synsing som med tatoveringer, “it used to mean something, Goddammit!” Kunne du skru sammen setninger på en artig måte, og overbevise andre om at du visste hva du snakket om, så fikk du faktisk litt heltestatus. Kunne jentene velge gikk de vel oftere for rockegitaristen i stedet for rockejournalisten, det skjønte jo alle. Men han eller hun som kunne skildre kunsten, som kunne forklare sammenhengen, scoret allikevel ganske ok. Filmen “Almost Famous” handler jo om dette.

Kritikerens heltestatus nådde sin høyde med hipsterne, en hel subkultur som forutsatte at noen simpelthen var kule nok til at de kunne skille det som var bra og smakfullt og stilig og interessant fra søppel. Nå var man ikke lenger avhengig av synseguruer i livsstilsblader som Natt&Dag eller Dazed & Confused. Man kunne leve ut sin gode smak selv.

Men det gikk som det måtte med denne type ting, raskt begynte hipsterne å ligne på hverandre, ikke bare ved å bruke stygge briller og anlegge skjegg men ved å innrede med femtitalls-teak og rød murstein og sånne lyspærer der man kan se glødetrådene. Det ble Kaffefuglen, alt sammen. Og med algoritmene til sosiale medier trengte man ikke noen selverklært ekspert til å fortelle hva slags musikk eller film du kommer til å like.

Dette er den samme mekanismen som skjedde med konseptet “gjøre et funn” på bruktmarkedet. For 30 år siden kunne man treffe noen som ikke skjønte verdien på bruktbilen som sto lagret på låven, eller som ikke visste at snittet på bestemors kåpe var i vinden igjen. Eller kanskje markedet for Leica-kameraer ikke var så stort der selgeren bodde, og en forbireisende kjenner kunne gjøre et varp. Du kunne oppdage et sprøtt museum eller ufattelig god, bortgjemt restaurant i en annen by som ingen hadde hørt om.

Alt dette er borte. Det gir nesten ingen status i å vite om slikt, på samme måte som det ikke gir noen gevinst å huske folks bursdager. Maskinene vet om disse tingene for deg. Vi sitter tilbake med D2, helgebilaget til Dagens Næringsliv, der du kan lese om restauranter du ikke har råd til å besøke. Du hadde fint funnet dem på TripAdvisor. Du har bare ikke penger til å gå dit selv.

Å lære vekk kadensen og rytmen i en godt formulert anmeldelse føles dermed helt merkelig. Jeg er tviler sterkt på at selv terningkast og antall stjerner på filmplakatene registreres av noen under 30. Hvorfor i alle dager skulle de bry seg hva man mener i Stavanger Aftenblad eller Aftenposten. En ting er at traileren jo er tilgjengelig på telefonen, min opplevelse er dessuten at tenåringer ikke en gang forholder seg til filmenes titler. “Var det en god film?” “Ja! Den var kjempebra!” “Hva het den?” “Husker ikke.”

Det er ikke deres feil. Da jeg var på deres alder så jeg kanskje 10, 15 langfilmer i året, inkludert mandagsfilmene på NRK. Klart jeg husket hva de het. Mediamengden i dag er som når komikeren Louis CK blir spurt av legen sin hvor mange måltider han spiser om dagen, og han til slutt må innrømme at “it’s just a blur of eating and shitting”.

Da må man navigere seg fram til det man liker på andre måter enn gjennom en halvsides analyse skrevet av en man ikke kjenner om en film man ikke kommer til å huske navnet på. Og på meg, som forvirret, distrahert og nærsynt publikummer på den oppvoksende slektens arena, virker det som om smaken utvikles gjennom de tilsynelatende motstridende faktorene intimitet og algoritmer. Du ser eller leser eller lytter til det du snubler over og har tålmodighet til. Hva du snubler over styres delvis av hvem du har valgt som venner og delvis av hvem som manipulerer mediene. Hva du har tålmodighet til er delvis medfødt og delvis utviklet eller forringet av hva du har sett tidligere.

Eller man kan si, som the Dude sier i “The Big Lebowski”: “Well, you know, like, that’s your opinion, man.”