Tankens spikerfabrikk
Siden den 30. november har hvem som helst kunnet få kunstig intelligens til å skrive en tekst om hva som helst.
Jeg ba KI-tjenesten DALL-E om å lage et bilde av meg, med prompten “Painting of Tall, bearded, blonde homeless man with eight dogs in the style of vermeer”. Ligner litt, synes jeg.
FORSKNINGSFORETAKET “OPEN AI” LANSERTE nylig en tjeneste der registrerte brukere kan få generert tekster om alt de kunne ønske. Jeg ba den skrive om seg selv:
Resultatet er ganske typisk. Språket er korrekt, innholdet er relativt likegyldig og kjønnsløst. Man kan også be den skrive noveller, det resulterer oftest i nesten smertefullt trivielle og banale tekster. Hvis man filer og pusser på instruksene kan man allikevel noen ganger få ganske artige svar. Som med googles “autocomplete”-funksjon føler man noen ganger at man får et svimlende innblikk i svermens fellesbevissthet: Så dette er altså hva vi ville svart, hvis alle av oss snakket med en røst.
Som en venn sa da han klødde hunden sin kjærlig mellom ørene: “Tar man alt det smarte mennesker har sagt gjennom tidene, og trekker fra alt det dumme de har sagt… Da får man ikke noe som er smartere en et voff.”
Det er knapt noe problem å få kunstig intelligens til å skrive noe dumt. Man kan egge den til å støtte alle mulige konspirasjonsteorier. Og det er artig å se hvordan den bløffer og bare finner på ting når den ikke aner hva den skal si:
For den som lurer: alt dette er tøys. Jeg liker detaljnivået, Nils og Gunnar på eventyr i skog og fjell. Pris og greier.
Er emnet bedre kjent for verden er den også bedre kjent for den kunstige intelligensen, og svaret ligger tettere opp til sannheten:
Med dette verktøyet fritt tilgjengelig er det fra og med nå helt meningsløst å gi skoleelever i oppgave å skrive en tekst hjemme om nesten noe som helst. Den eneste måten å vite om en elev er i stand til å formulere et sammenhengende resonnement eller skrive en fortelling, er at de skriver for hånd under overvåkning og følges på toalettet.
Det er allikevel vanskelig å forestille seg at bruk av kunstig intelligens til å besvare skoleoppgaver ville resultert i spesielt gode karakterer. Til det er resultatene for kjedelige. Og en helt uoppmerksom og/ eller kunnskapsløs elev vil ikke gjennomskue eventuelt gapende hull eller graverende feil. Slik sett vil uhildet bruk av kunstig intelligens av elever til å skrive oppgaver ikke rokke spesielt mye ved skillet mellom de beste og de dårligste.
Men vi er nå i en situasjon der lærere kan bruke kunstig intelligens til å gi tilbakemeldinger på oppgaver som er skrevet av kunstig intelligens. Da er mennesker redusert til et klovneaktig mellomledd som formidlere i en endeløs generering av tekst som ingen leser. Dette er teknologi som den beskrives av Douglas Adams i The Long, Dark Teatime of the Soul der mennesker først lager maskiner for å ta oppvasken av tallerkener og bestikk de ikke vil vaske opp, deretter videoapparater for å se filmer de ikke har lyst til å se, og til slutt “elektroniske munker” for å tro på ting de ikke selv lenger tror på.
Allerede genereres enorme mengder tekst som ingen leser. Tenk bare på din egen inn-boks. Hvis du forfatter en automatisk svarmail fordi du skal på ferie kan du utløse en strøm av snikksnakk mellom maskiner, beskjed på beskjed, maskiner som roper ut til et ufølende, likegyldig univers.
Jeg har alltid mislikt det når voksne bruker Siri og andre “assistenter” til å underholde barn. Barn finner ubeskrivelig glede i å be Siri om å fortelle en vits, eller spørre usømmelige spørsmål. “Dere trener opp monsteret,” har jeg tenkt med meg selv. “Om noen få år ler der ikke av dette i det hele tatt.” Og jeg nynner Bob Dylans “Precious Angel” for meg selv:
My so called friends have fallen under a spell
They look me squarely in the eye and they say, "Well all is well'"
Can they imagine the darkness that will fall from on high
When men will beg God to kill them and they won't be able to die.
Og her sitter jeg og leker med kunstig intelligens selv. Randsonesatanisme, det er det det er.
Jeg ba DALL-E om “mattel action figure of bearded homeless man with long blonde hair”. Jeg er ikke hjemløs, altså. Jeg har bare registrert at det er et overlapp mellom min motesans, og den til amerikanske hjemløse menn.
Datateknologi har lenge kunnet laget lyd som for et utrent øre høres nesten nøyaktig ut som, si, en fiolin eller et symfoniorkester. Folk lærer seg å spille klassiske instrumenter allikevel. Som anmelder har jeg noen ganger sett tydlige spor av Google translate i oversatte bøker, og som leser har jeg særlig sett det i norskspråklig journalistikk der journalisten ikke har dekket sporene etter sin plagiering godt nok. Men stort sett brukes Google translate bare som nok et verktøy. (Bortsett fra av kinesiske produsenter av lavpriselektronikk, som dermed produserer uleselige brukerveiledninger til produkter som allerede i utgangspunktet nesten aldri fungerer.)
Foreløbig er tekst generert av kunstig intelligens på samme nivå som MIDI og oversetterprogrammer, det fungerer som råstoff som senere blir knadd av kjøttmennesker til noe brukandes. Men parallellt vil mennesker kunne oppføre seg mer og mer som maskiner, litt som unge mennesker som synger på en måte som etterligner autotune-effekten uten autotune.
Sånn fungerer det i sosiale medier. Maskinen foreslår ikke bare hva du skal lese og se på, basert på din brukerprofil og hva som har skapt mest engasjement hos andre. Den oppfordrer innholdsleverandørene til å produsere stadig mer av materialet som gir dette engasjementet. Norske aviser skriver ikke om hvordan du blir kvitt magefettet i blinde, de gjør det fordi de har kunnet måle hvor interesserte leserne er i håndfaste tips om dette. Av å skrive dette nyhetsbrevet får jeg selv grafer som viser meg hva som slår an og hva som ikke gjør det. (Jeg er for udisiplinert til å egentlig følge opp.)
Og så er det et ekstra lag med selvsensuren. Statistikker antyder ofte at en stadig større andel oppgir at de sensurerer seg selv. Hvis dette stemmer kan det forklare den merkelige slagordaktige, formel-pregede måten å uttale seg på som man ser i stadig større deler av samfunnsdebatten.
Hvis mennesker skriver som maskiner spiller det ingen rolle hvis maskiner tar over skrivingen. Men hva skal mennesker gjøre da.